Under oppbygging av Norge etter siste krig blei subsidiering brukt som et viktig middel for å sikre politisk styring av utviklingen. Det ville vært uholdbart å tenke isolert på bedriftsøkonomi og glemme samfunnsøkonomien. Argumentasjonen for byggingen av Jernverket i Mo i Rana var ”bare” knytta til samfunnsøkonomi. Norge måtte sjøl skaffe det jernet som skulle til for å blant annet å utvikle jernbanen og bygge skip. Det samme med koksverket. Den samme tenkingen var også til stede for landbruket. Krigen var over og vi måtte bygge freden. Vi ville så langt som mulig være sjølberga. Med et slikt utgangspunkt ville handel og annen kontakt med andre land baseres på sjølstendighet, likeverd og vår evne til å utnytte hele landet.
Nå blir det gjort til et enormt problem at vi subsidierer landbruket. Det blir gjort til et problem å produsere mat i en verden som sulter. Men det ikke er noe problem(?) at vi ”subsidierer” USAs krigføring i Afghanistan.
Hvorfor får vi ikke en diskusjon om det ville være mer fornuftig å bruke penger på å produsere mat og bygge sjukeheimer, enn å føre krig for USA. Alt dette blir jo subsidieret av staten. Er det fordi det ikke går an å sammenligne disse to sidene? Det er selvfølgelig to helt motsatte behov som skal dekkes. Det ene er å bruke milliarder på å drepe og skade masse mennesker. Det andre er å gjøre livet best mulig for folk og å hjelpe de eldre som er sjuke til en god og verdig avslutning på livet. Jeg trur jeg har mesteparten av folket med meg på at hvis vi fikk velge mellom disse to ytterpunktene så ville vi velge bort krigen.
Nå er det faktisk slik at vi ”ikke klarer”, med all vår rikdom, å gi de få sjuke gamle et verdig liv. Vi ”klarer” heller ikke å gi et tilfredsstillende skoletilbud. Men vi klarer altså å skaffe midler til USAs krig i Afghanistan. I tillegg har vi samlet flere tusen milliarder i Oljefondet. Det er jo ikke penger vi mangler. Hva er det da vi mangler?